Filosofen

Oppsumering av innlegelsen Onsdag 25.04.2012 – Torsdag 10.05.2012.

Hvor lenge var det forventet att jeg skulle klare å kjempe? Selv om jeg hadde psykolog og psykiatrisk sykepleier var det kveldene som var verst, og morgenen, og litt mitt på dagen, og i de øyeblikkene da jeg absolutt ikke taklet noe som helst… øyeblikkene som kunne vare hele dagen, øyablikkene som aldri virket som om de skulle gå over.

Hvor mange ganger kunne jeg si ifra? På hvor mange forskjellige måter måtte jeg forklare att jeg var bare for lei til å kjempe videre? Hvordan få noen til å forstå att selv om jeg hadde fått alt verktøyet jeg kunne tenke meg, alle muligheter til å ta det neste steget i livet, så var jeg for lei til å kjempe mer, for lei til å ta opp kampen igjen…hvordan kan dere forvente att jeg bare skal trekke på skuldrene og bare si pytt pytt, det går nok over, jeg ville ikke mer, jeg ville ikke kjempe mer, i det hele tatt.

Jeg tok i mot hjelpen, jeg tok i mot medisinene…de nye pillene, uten motivasjonen som må følge med nye regler og nye doser, nye bivirkninger..uten motivasjonen til å ville kjempe noe mer, og bare forvente att medisinen skal gjøre alt arbeidet..fordi jeg ikke har nok energi til å kjempe mer. Hvor mange ganger må jeg si det, skrive det… Jeg har ikke nok energi til å kjempe mer.

Jeg ble innlagt på motak/lukket avdeling, jeg tok i mot , jeg sa fra, nå vil jeg ha hjelp, nå vil jeg innlegest.
Onsdag 25.04.2012 : Innlegelses dagen, 2 timer varsel, bra, ingen tid til å tenke.
Torsdag : Null tanker, null følelser, null energi.
Fredag : Det er fullt overalt, det er ingen plasser til deg, du må ut, men du kan være her til over helgen…

Tankekjør. Panikk. Spørsmål. Usynlighet. Null forståelse. Sinne. Likgyldighet

Jeg vil hjem, dette takler jeg ikke nå…kasteball??? Jeg ville ha hjelp?!? jeg tok i mot hjelp?!? jeg sa fra?!? eller….? har jeg bare hatt en tenkt samtale med meg selv? Har jeg ikke sagt fra? sa jeg det ikke høyt? Hva skjer???

Fredag : Jeg bestemmer meg for att jeg vil hjem, vil ikke være der til over helgen, vil ikke leve i usikkerheten, trenger stabile rutiner, og ikke vite, leve der fra dag til dag…klarer ikke tanken på det, pakker, stresser, flyr frem og tilbake…hvor rent må det være på rommet…vet att de vasker det men uansett…jeg vil vaske vekk min egen tilstedeværelse.
Pappa ringer…han står utenfor…  hjelper meg med å få ned ting i bilen, sitter i bilen, kjører…hukommelsen forsvinner og dukker opp igjenn i sekundet pappa parkerer bilen utenfor bilXtra… PANIKK..hele verden vil inn i hodet mitt på en gang, bilene, mennenskene, lydene, bevegelsene… Verden presser på, vil inn, vil ta meg, vil drukne meg i alle inntrykkene. PANIKKangst!!! Klarer ikke tenke, fungere, resonere…fornuftig tankegang er borte.
Pappa kommer ut, han så meg stupe bak i bilen, bak sotede vinduer, klemmer meg inne blant kofferter og døren, han tar rundt meg og klemmer meg, tårene kommer og jeg klarer ikke slutte, de bare kommer, alt av muskler spenner seg som en gitarstreng på bristepunktet, jeg klarer ikke puste.
Pappa spør, skal jeg kjøre deg tilbake til sykehuset?
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, jeg vet ikke hva som skjer…ingenting, alt er borte.
Pappa tar telefonen til sykehuset… bruddstykker av en samtale: hun fikk sammenbrudd, komme tilbake, kommer snart…
I mellomtiden skriver jeg en melding til en venn av meg, siste jeg husker jeg skrev var: Jeg er redd…
Den lille jenten er tilbake, den lille jenten som ikke hadde ord til å beskrive følelsen av total … jeg har ennå ikke ordene for å forklare det.. tydeligvis, ellers hadde de vel hørt meg???

Det er forstatt fredag, og jeg er på vei inn på motaket igjen, men ikke den samme personen som gikk ut…nå er det den lille jenten som er tilstede, den lille jenten som vil ha forståelse, som vil ha klemmer, som vil ha noen som sier att vi passer på deg…og som i tankene bor i ett helvete av kutting, blodbad og total selvdestruksjon.

Utdrag fra samtale med personalet menst vi sitter ute i hagen og tar en røyk :
Meg : «Stikke av»
Personalet : «Men du må jo ikke stikke av, det er ikke en løsning»
Meg : «Men jeg hadde ikke stukket av lengre ut !! Jeg hadde stukket av inn på avdelingen, inn i tryggheten»
Personalet ; «hahahaha»

Forstår de ikke att jeg faktisk mente det bokstavelig??? Det er kanskje ikke en normal tanke å ha menst man er innlagt på lukket avdeling… Jeg hadde stukket inn i avdelingen, jeg hadde ikke stukket av fra sykehuset… burdet det ikke si noe om hvor sliten og redd jeg faktisk er?!? Det er for stort der ute.

Fortsatt samme fredagen : Jeg sitter på røykerommet og tenker att jeg aldri vil ut herfra, jeg vil bare være her menst livet fortsetter på utsiden, jeg kan sitte her jeg og vente på att livet går over av seg selv, det går bra, det går helt fint, jeg har ingenting imot det…

Lørdag : …motak…. Søndag: …motak……. Mandag: ..hjem…… Tirsdag: ………… Onsdag: ……….. Torsdag : Sjøholt DPS.

Fredag : 11.05.2012, kl 09:30.
Nå er det morgenmøte på sjøholt DPS, jeg er hjemme, jeg er ikke alene, men jeg føler meg alene og angsten sitter i hele kroppen, panikk, hva skal jeg gjøre idag? Jeg har ingen timeplan med faste aktiviteter, ingen personale rundt meg som jeg kan fortelle att jeg sliter til, jeg har mamma, men jeg vil ikke legge noe på henne, jeg vil ikke fortelle til henne att jeg sliter veldig mye nå.
Jeg vil kunne fortelle det til noen som ikke har noe med meg å gjøre til vanlig, noen som jeg ikke bor fast i lag med. Jeg vil ikke gå rundt å føle att hun tenker, «sliter Heidi idag? har hun det bra?» Jeg vil ikke legge det på familien min, uansett hvor mye hun sier att jeg kan gjøre det, jeg vil ikke.
Jeg vil kunne føle meg fri hjemme, ikke att jeg vil ikke snakke med noen som ikke har taushetsplikt..
Er det ingen som forstår det?
Hvorfor ble jeg lagt inn bare for å få tryggheten rivd under beina mine så fort, for det er sånn det følest.
Det har vært frokost på DPSn, jeg vil ikke spise, jeg føler meg ikke trygg, det går ut over maten, jeg klarer ikke spise når jeg har det sånn som nå, det er bare noe som ikke stemmer.
Jeg har sovet godt i natt, hele natten sammenhengende, det er skjeldent, så det er ikke det, jeg har sovet bra.
Hvorfor tenker jeg att dette er den sammen skiten som jeg flyktet fra i utgangspunktet, tankekjøret, panikken, angsten…fordi det Var det jeg flyktet fra.. og nå.. Same shit, different day… Er det ingen som hører meg???
Om det har hjulpet og være innlagt i 2 uker på 2 forskjellige plasser der den første plassen gjorde slik att jeg følte meg mer som en kasteball og en byrde, joda, menneskene som jobber der er greie nok de… greie nok og snakke med… men jeg oppsøkte plassen for en god grunn… jeg legger meg ikke inn på motak for gøy…
Ja det var fullt på andre avdelinger, ja det var fullt på DPSn, ja de har lange ventelister…men hvorfor i helvete sette meg på denne karusellen når de visste att muligheten for att jeg er stabil nok til å takle det ikke er tilstede, så de ikke meg når jeg brøt sammen? Jo jeg fikk være på motaket til over helgen, jo jeg fikk også muligheten til å være der til jeg reiste på DPS senteret på torsdagen, men jeg valgte å reise hjem fordi jeg så ustabiliteten i systemet, jeg så att jeg må jeg klare meg alene, her må jeg face det jeg flyktet fra 5 dager etter jeg flyktet fra det, jeg var ikke klar i det hele tatt!

Hørte de meg klage over att jeg var på motak/lukket avdeling i 5 dager? NEI, men de hørte att jeg heller hadde flyktet inn i avdelingen vist jeg hadde sjangse til det i stede for ut.
Det er noe som ikke stemmer i meg i det hele tatt når jeg vil INN på lukket og ikke ut, jeg elsker friheten min. Men jeg trengte total ro, stillhet, trygger rammer, fordi jeg selv er helt oppdelt i så mange deler og biter att jeg ikke vet hvordan jeg skal lime de sammen.

Joda, jeg sa ja til ny medisin, men hørte de meg når jeg sa nei? hørte de att jeg fortalte om att jeg kom meg gjennom behandlingen på modum bad uten medisiner, hørte de att jeg trenger å snakke? hørte de att jeg begynte å snakke om ting som jeg ikke har nemt tidligere fordi jeg vil snakke, ikke medisinerest. Ja jeg vet hva de kommer til å fortelle meg.

Sirkelen som starter i det depresjonen kommer, sirkelen som starter flere destruktive tannhjul i det som er hjernen våres, mat hjelper, mat gjør att du ikke blir mer deprimert, fysisk aktivitet… så de meg når jeg forsøkte å løpe fra angsten? Så de? registrerte de att nå har Heidi det fryktelig vondt?
Var det noen som tok meg til siden og spurte meg? NEI.
Kunne jeg ikke bare få ha vært pasienten, og ikke hun som har så fryktelig mange resursser att hun klarer dette selv, hun tar kontakt selv.. Kunne jeg ikke bare få ha vært pasient..???

Hørte de meg ikke når jeg sa…
» Kanskje jeg ikke trenger å være her lenger, kanskje jeg er frisk nok nå» » Men i hevlete jeg sa fra, jeg er utslitt, jeg er trøtt, jeg har ikke sovet på 2 netter, jeg er sliten» » Moahahahahahaha kakkaaaaaa» «hahaha ja selfølgelig» » brenn ihelvete, jeg har mest lyst å skubbe deg ned en trapp» » Jeg orker ikke mer» «Lei av å kjempe» «hahaHAHAHhahaha » » hvorfor tenker dere att jeg hadde godt av dette?»
Er det ingen som ser sammenhengen i oppførsel og tankerekker????

Fuck it…Jeg kan analysere meg selv, jeg har da all informasjon og all viten om meg selv nok til å snu dette til en positiv greie…

BRENN I HELVETE!!!!!

Nå kommer min søster hjem en tur på besøk, angsten sitter som en svipenn i huden, i dette sekund kommer hun inn døren, snart….der… nå kommer kraftanstrengelsen, må ta på masken, puste dypt… sette på ett HEI ÅÅÅÅÅ jeg har savnet deg, men i tankene sitter jeg på røykerommet på motak og venter på att livet skal ta slutt.

Takk skal dere faen meg ha…

Er hjemme, er sliten, trøtt.. etter utskrivelse var jeg, mamma, tante og ett søskenbarn på Moa tur, ble litt shopping…kjole (skal i bryllup) armbånd,smykke,ring,øredobber…. og litt sminke…. laaaaaaang dag!!!! så etterpå besøke ett annet søskenbarn som jeg ikke har sett på leeeeeeenge…artig å se igjen hun kunstner! er så koselig hjemme med henne, mye farger og bare en god god stemning!!!

Gidder ikke legge inn bilder, vet ikke hvor kortleseren min er…gidder ikke lete…gidder ingenting…bare tv2 sumo…

Givende og informativt innlegg dette altså.. sliten nå..

Natta..

God aften

Sitter igjen i den blå sofaen med en grønn pute bak ryggen, dagen har vært og er fortsatt litt berg og dalbane, jeg og ei venninde av meg har vært på moa tur idag, for den som ikke vet hva moa er så er det ett av norges største kjøpesenter som ligger ca 30 minutt med buss fra DPS senteret.
Jeg handla meg svarte ballerina sko og en topp som vennina mi fant til meg
Var kjekt å komme litt bort fra «institusjons livet». Er ingenting som er så kjedelig å føle seg fanga på ett senter, hvertfall når en ikke har bil….Jeg savner å ha biiiiiil!!!

På slutten av moa turen fikk jeg en del angst av de andre menneskene, så da var det godt og komme tilbake igjenn…til «institusjons livet»… eller, det var helt greit.

Resten av dagen har det vært kaffi,kake,røyk,litt mer kaffi…. veldig spennende altså.. helger på DPS senter er ingenting å skryte av…en noe stille…ellers har jeg hørt rykter om att det blir hjemmelaget pizza til kvelds

Ha en videre god helg alle

Hei

Er nå innlagt på Sjøholt DPS, og i grunn så føler jeg meg såpass bra att jeg egentlig ikke hadde trengt å være her..tror jeg. Ellers så starta jeg på seroquel i går kveld, 25 mg… etter noe styr med phenerganen som hadde blitt fjernet og seroquel sto på 50 mg så «krangla» jeg meg til att det gikk ikke jeg med på, siden jeg ikke hadde fått beskjed om noe av det, så endte opp med 25 mg, jeg reagerer noe sinnsykt på nye medisiner som jeg skal prøve ut, så vil starte i små små doser for å være på den trygge siden…og hadde jeg tatt 50 mg i går kveld, hadde jeg fortsatt ligget i senga og flira for meg selv….ble lettere dopa i går kveld for å si det sånn… Jeg fikk også beskjed om att det var en glipp fra deres side og ikke informere meg om endringene ang medisiner, det var veldig greit å høre, for lå å irriterte vettet av meg i natt om hvorfor ingen hadde sagt noe til meg om det…

Ellers idag har det vært dugnad dagen, hele gjengen har vært ute å luka i bedd, klipt hekker og spyla innganger…jeg tok på meg ett prosjekt med å snu jorden i ett heller igjenn grodd bedd uten å spørre om det skulle gjørest… men men, jeg synest det ble finere i hvertfall

Etter det var det rømmegraut og spekemat, trekking av premie til haukås toppen…(tar ca 5 min å gå opp, så er ikke akkurat en topp tur i den forstand att energien blir brukt opp på å gå den turen ) jeg vant ikke… sist gang jeg vant, så var det ett neonrosa superundertøy sett jeg vant, så dro på meg det senere på kvelden, laga musefletter på meg selv og spratt rundt som en annen tulling her på senteret, så kanskje like greit att jeg ikke vant, personalet har nok av idiotiske bilder av meg på netthinna….var forresten en genser som ble trekt idag, så jeg hadde uansett ikke hatt det like gøy…

Ellers ble jeg spurt av en dame som jobber her idag om det var greit att de tok bilder av 2 av maleriene som jeg har mala her og sende det inn til en kallender konkurranse som lindbeck (tror jeg det het) har, så kanskje bildet mitt kommer i en kallender! Det hadde vært kjekt, så samtidig får senteret øremerkede midler til innkjøp av mer kunstmaterialer som blir brukt på aktivitetsrommet, veldig fint tiltak synest jeg! Så sa selfølgelig ja til det

Nå, akkurat i dette sekund aner jeg ikke hva mer det er å skrive om dagen idag…jeg sitter i en blå sofa med en grønn pute bak ryggen menst vaskedama holder på med gulv vasken.

Nå skal jeg sjekke om vaskemaskina er ledig… den har jeg venta ei stund på..sånn siden igår… jeg vil vaske klær!!

Bye Bye, god helg til alle

Hei igjen…

Jeg er inne i en vanskelig periode nå, ble frivillig akutt innlegelse på onsdag, noe som jeg har tenkt på lenge (å søke om innlegelse) men det ble hele tiden «nei, jeg skal prøve litt til» å den «litt til» holdt på å gjøre slik att jeg kollapset fullstendig.
Heldigvis har jeg fagfolk rundt meg som kan bli med meg på legevakten, noe som ble gjort på onsdag, 2 timers varsel om innleggelse funket bra, fikk ikke tid til noe annet enn å pakke, så kjørte pappa meg til motaksseksjonen. Glad det gikk fort slik jeg ikke fikk tid til flere «prøve litt til»….for jeg var/er skikkelig utslitt, har holdt meg på motaket/lukket avdeling siden onsdag i forrige uke, og jeg hadde virkelig godt av det, og heldigvis var det veldig rolig på avdelingen.

Jeg har slitt med den «hva er vitsen» tanken, og bare generell nedstemthet over alt, er fortsatt ikke bra, er hjemme nå men skal på ett DPS senter på Torsdag, kjenner det skal bli godt, jeg kjenner opplegget der og menneskene som jobber der så jeg vet hva jeg går til. Er en god trygghetstanke, jeg er hjemme nå fordi jeg ville prøve om det gikk fint. Jeg var på vei hjem på Fredag, men fikk angstanfall ca 30 min etter utgang fra avdelinga, så det var rett tilbake for å være der gjennom helga.

Nå har jeg også en angst følelse i hele kroppen, selv om det var godt å komme hjem å hilse på dyrene, Pusi (katt) Rex (sjefær) og Floki (islandshest) og selfølgelig mammsen å pappsen.

Jeg kjøpte ett vanngevær på Europris blandt annet og leika med Rex, fange vannstråle var vist gøy Strigle og kose litt med Floki klemme på å kosemoseoverdose på pusi + mye god gourmet mat til pusi dyr er den beste medisinen…vel kanskje, tror endelig jeg har bestemt meg om å teste ut seroquel, er mange fagpersoner som har prøvd å pushe den på meg i det siste, men har sagt ett fast bestemt NEI, jeg vil klare dette uten medikamenter, men tror nå kanskje att det er verdt å prøve, hvorfor gå rundt å være helt på tryne når noe kan hjelpe, og kunne også bruke de som eventuellt medisiner…

Vel, jah…det var en mikroskopisk oppdatering av hvordan den siste tiden har vært…

….God bedring til alle der ute som trenger det!!!

Jeg vet hva psykologen min vil att jeg skal slippe taket i..av og til, det slipper taket av og til før det kommer tilbake, eller jeg glemmer av det, en så liten ting, eller en tanke så stor att jeg ikke klarer å slippe den inn på meg, så jeg glemmer av det, fortrenger det, før det slår meg hva han mente. Jeg tror ikke han vet det selv hva det er, men jeg vet. Så jeg tenkte jeg skulle prøve.
Jeg vet jeg kan ikke være mer kryptisk enn hva jeg er nå, men jeg vil ikke skrive om det her ennå, i tillfelle jeg glemmer, så jeg skriver det kryptisk her så jeg kanskje husker.

Du veit når alt berre kjennes fullstendig håpløst, du har bare lyst å stikke av fordi du føler du ikke får puste, klaustofobien tar overhånd og veggene kommer bare nærmere og nærmere? Sånn har jeg det nå…akkurat sånn, den minste tanken på å reise ett sted alene bare for å være fri fra alt er det jeg har mest lyst til nå…jeg graver i hjernen min etter steder jeg kan være alene, jeg stopper bilen mitt på veien 100 meter unna huset bare for å se ut vinduet og være helt alene før jeg må være rundt noen igjenn, jeg tillbringer til på fønixhuset alene, bare fordi jeg ikke orker mennesker, hjelper ikke så mye det heller, fønixhuset ligger så å si mitt i sentrum…eller hvertfall nært nok.

Jeg vurdere å betale ett ekstra døgn på hotell bare for å kunne være alene, ha badet helt helt HELT alene…å kunne stresse ned HELT alene!!!! Jeg skal på kurs 14-15 april, noe jeg gleder meg noe sinnsykt til, men jeg blir ikke ALENE der…. så kanskje jeg skal betale for ett ekstra døgn selv om jeg egentlig ikke har råd til det..

Jeg vil ikke tenke på å flytte nå…da kommer jeg bare til å ta den første leiligheten jeg finner bare for å komme meg bort, så etter noen måneder så spør jeg meg selv igjenn «hva i HELVETE tenkte jeg på?????» Jeg er lei av å stille meg selv det spørsmålet, jeg er lei av å si unnskyld, jeg er lei av å forklare, jeg er lei av mennesker, jeg er lei av forstyrrelser, jeg er lei av att ingen banker på, jeg er lei av å tenke, jeg er lei av å misforstå, jeg er lei av å glemme, lei av å være, lei av å tenke att fremtiden aldri kommer, lei av å innse att fremtiden har kommet, lei av å svare på spørsmål om hva, hvordan….lei av ALT!!!!!!!!!!!!

Jeg vil bare være ALENE!!!!!! SLUTT å mas!!!!!

Idag er ikke dagen, heller ikke de siste dagene, selv om jeg hadde det morsomt og koselig i går kveld/natt med filmkveld på fønixhuset og 2 kompiser, og jeg har så vidt begynt å male bilder igjen..

Dette er vel det jeg er mest fornøyd med så langt, er ikke ferdig ennå..jeg hadde ikke noen spesielle tanker i hodet da jeg malte det, mest en tanke om att jeg vill prøve å se hvordan de ble..så etter hvert fikk det en mening, eller to…den første tanken er att selv om jeg har hatt det tungt så danser jeg meg nå av all elendigheten og smerten, det renner av meg så jeg endelig får bli fri. Den andre tanken er att jeg danser for omverdenen men masken min slår sprekker og legger igjen spor av det jeg forsøker å skjule.

Psykologen min stilte meg ett spørsmål en gang som jeg ikke får ut av hodet, «når skal du slippe taket?»… slippe taket på hva?
Jeg vet ikke hva han mente, jeg kan jo ikke slippe taket..dette er livet mitt, hvordan skal jeg slippe taket på noe som har skjedd, det ligger jo der, i underbevisstheten og til tider smertelig på overflaten…det er ikke bare å trykke på en knapp så slipper det taket…
Eller mente han att jeg skal slippe taket nå? og på hva? Slippe taket på HVA???
Jeg har ikke noe å slippe taket på nå, jeg prøver så godt jeg kan på alle mulige måter å leve..skal jeg slippe taket på det?
Greit…jeg er litt kontrollfreak, jeg må ha en viss kontroll…skal jeg slippe taket på det? da blir det jo bare kaos i hodet mitt…alle må vel ha en viss oversikt over ting…

Jeg er egentlig ikke i form til å skrive noe som helst nå…jeg sjekket til og med statistikken for å se om det er mange som har vært innom, og det som avgjorde att jeg kunne skrive var att den hadde sunket, da er det ikke så mange som leser dette…kanskje ett tegn på att jeg ikke burde blogge nå? men men…

Jeg ser ikke noe poeng i dette lenger, tror det er fordi jeg har for  mye tid nå..påskeferie…ingen avtaler, ingen møter ingenting å gjøre…

Bortsett fra i morgen, da skal jeg besøke en venninde jeg ikke har sett på ett par år, det gleder jeg meg til !

Ellers gleder jeg meg til påskeferien er over, det er ikke sunt for meg å ha så mye tid på å tenke..

Jeg sparer penger på å sove bort dagene…

Og i mellomtiden sa jeg i dag ja til å være med i en arbeidsgruppe for frivillige organisasjoner…jeg burde ha nekta lungene mine frisk luft idag slik att jeg ikke var Så fullstendig oppegående, ikke det att jeg fikk med meg hva det innebærer…eller hva det er som er målet..eller hva poenget er… noe som kanskje er like greit så slipper jeg panikken det medfører…
Og i tillegg brukte jeg penger på tyggis,stratos og Bris med skogsbær og melon smak… faen…
hmm.. vist jeg ikke rette opp skrive feila mine i dag hadde dette blogg innlegget bare sertt fullstendig høl i hidrt ut… så i tillegg til å miste kontorll ober min e hjenre celler har jeg også mistet kontroll ofver evnen til å bruke tastaturet..noen som kanskje har noe å gjøre med att jeg har mistet kontoll over hjenrecellene???

nuf sad…